Det søte i å gjøre ingenting

 

Publisert på aftenposten.no 2013

 www.aftenposten.no/meninger/Det-sote-i-a-gjore-ingenting-7121619.html

 

”Il dolce far niente”- Det søte i å gjøre ingenting!

- Norske barnefamiliers aktivitetstyranni og selvfølelse hos barn og unge

 

“Il dolce far niente”

Det italienske utrykket framhever verdien av tid der en ikke gjør noen verdens ting. Øyeblikk som ikke brukes til noe produktivt, noe som kan måles eller veies i verdi eller penger. Det søte i å bare være. Bare la tiden gå. Betrakte verden. Være nok i seg selv for noen øyeblikk. Det gir en forestilling om et frirom.  Et sted der sjel og ånd kan utvikle seg. 

 

Bekymring

Som psykolog i et forebyggende psykisk helseteam møter jeg mange bekymrede foreldre. Bekymringen er oftere enn før: ”Han har så dårlig selvbilde”. ”Hun trenger bedre selvfølelse!” Foreldre er redd for at barna skal henge etter. At de ikke skal nå opp i et stadig mer konkurranseorientert samfunn. Prestasjoner i sport og framføringer på skolen framstår som stadig viktigere.  Skole- og arbeidsliv er mer preget av måling enn før. Både voksne og barn sliter med å fylle kravet til vellykkethet. Vi skal trene, se bra ut, ha et rikt sosialt liv- og ikke minst fylle livet vårt med spennende og utviklende aktiviteter. Vi måles ut fra hva vi gjør på fritiden.

 

Den flinke familien

Det er lett å dras med i konkurransen om den flinke familien. Aktivitet og travelhet har blitt et mål på vellykkethet.  Men hva er de vi alle maser sånn med?  Hva er vi redd for å gå glipp av?  Mange av oss voksne kan snart ikke lenger ord og begreper som ”ligge på sofaen” eller ”hvile middag. Da jeg var liten var det fortsatt lov. Nå har vi har ikke tid. Det er hardt å henge med på kjøret. Du kan lett miste selvtilliten hvis du ikke henger med på babysang, svømming, turn og slalåmtrening for 3-4-åringer. Det er som om vi ikke evner å ta et skritt til siden der vi raser rundt for å fylle dagens tempokrav. Uten evne til å velge selv.

 

Selvtillt og selvfølelse

Selvtillt og selvfølelse er vanlige begreper i vår dagligtale. Det handler om opplevelsen av seg selv og sine ressurser. Troen på at jeg mestrer, at jeg kan takle nye situasjoner. En trygghet på at jeg kan ta egne valg.  Selvfølelse er ikke noe vi er født med, men noe vi lærer.

 

Enkelt sagt kan en si at det er to grunnpremisser for selvfølelsen. Mestrer jeg? Er jeg elsket? Kan du svare JA på disse spørsmålene finnes gode vekstvilkår for selvfølelsen. Vi bærer med oss historien om tidligere mestring til nye situasjoner. En forestillingen om oss selv i møte med livets utfordringer. Hvis jeg ikke mestrer er jeg allikevel elsket? Støtter noen meg i mine utfordringer og utforskning i livet? Barn og unge trenger varme hender som holder og skyver dem fram. Som god forelder er det dette du i praksis gjør når du gir barnet ditt god selvfølelse. Jeg er redd dagens mas og aktivitetskrav skaper slitne og stressede små, og ikke sterke individer med god selvfølelse.

 

Så hva bygger du selvfølelsen på? Hva er din egen teori? Vi lever i et overskuddsamfunn. Foreldre bruker mer tid på barna sine enn noen gang. Vi oppsøker all slags informasjon igjennom forskning, litteratur, blogger og internett. Aldri har vi hatt et bedre grunnlag for å få til et godt foreldreskap. Jeg spør meg bare oftere om vi egentlig forstår det mest grunnleggende.  Selvfølelsen bygges igjennom relasjonen mellom barn og foreldre. Det ikke noe en bare kan skaffe seg igjennom de riktige teknikkene eller aktivitetene. Dette er ikke en sånn ting som du kan krysse av i boka og si” Nå var vi ferdig med det!- Selvfølelsen er i boks!”

 

Fri lek

Jeg venter på trenden som gjør det ”moderne” å ikke ha dagene stappfulle av planer. Der vi har den luksus å ”gjøre absolutt ingenting”!  Spør du barn hva de liker aller best med sommerferie, eller hytteturer er det ofte nettopp dette. Friheten fra å være i organisert aktivitet. Friheten fra å hele tiden skulle noe.

 

I programmet ”The lost adventures of childhood” vist på NRK for en stund siden vises et skremmebilde av barns hverdag. Barn med stress- symptomer og uro. Barn høye på adrenalin som løper fra aktivitet til aktivitet. Som stimuleres og aktiviseres. Forsvarsløse små som taper kampen mot foreldres ambisjoner.  Foreldres angst for ikke å gjøre nok for barna sine fører til ”hyper-parenting”. Med angsten i halsen utøver de foreldreskapet sitt som om det var et OL. En hverdag der barnets tid er gjennomorganisert av de voksnes planer og ambisjoner. Barn uten anledning til fri lek. Dette er bekymringsfullt for selvfølelsen. Vi vet at fri lek bygger selvfølelse.

 

Selvfølelsen blir dårlig hvis en stadig drives videre på ting en ikke mestrer, eller som ikke er lystbetont. Hva lærer du barnet hvis vi skal holde det samme aktivitetstempo bare fordi “alle andre gjør det!”?  Det er viktig å følge barnets initiativ, også når dette handler om å ikke gjøre noen verdens ting en søndag formiddag. Kanskje må vi øve på det. Jeg lurer på om ikke tiden er inne til å la barna igjen finne på leken selv? “Han klarer ikke å leke alene” sier mor. “Forventer at det skal skje noe hele tiden”. Kanskje ikke så rart hvis barnet aldri råder over egen tid.

 

Tenk etter

Ville du ha taklet dette tempoet? Er du i ferd med å drive barnet inn i ditt eget stress , og vansker med å roe ned? Blir opplevelser og aktiviteter noe som forbrukes? Har vi tid til virkelig å oppleve det vi gjør? Og mestrer vi?

 

Hva vil skje hvis du stopper opp et øyeblikk? Kanskje vil du oppdage at du er sliten? Kanskje vil du oppdage at barnet ditt er sliten? Den stakkers lille kroppen som er i organisert aktivitet fra han står opp om morgenen til han stuper i seng. Ofte litt for sent fordi tidsskjemaet sprakk idag også. Ungen er lagt og administrert ferdig for idag! Er det en slik hverdag vi ønsker for barna våre?

 

Mitt poeng her er ikke at barn tar skade av aktiviteter utenfor skole og barnehage. Men de får ikke nødvendigvis god selvfølelse av det heller. For året framover ønsker jeg alle barn noen øyeblikks fred. FRED til å gjøre absolutt ingenting!