Den følelsen....

#DENFØLELSEN#

Selvhjelp

 

Skrevet av Marianne Østby

Psykologspesialist

 

Føler meg plutselig feil. Den følelsen. Har hatt den før. Lenge siden nå. Jeg -  som kan fremstå så selvsikker. Jeg- som snakker i forsamlinger. Kan holde kurs og taler. Jeg- som kan være morsom og spontan. Få andre til å le. Som ofte kan ”smøre” samtalen i sosiale sammenhenger.

 

Nå. En  snikende følelse av usikkerhet, lett uro i kroppen. Et sug i magen, tunghet i brystet. Kjenner bevegelsene blir klossete, usikre, speider, leter, ser meg ekstra godt for der jeg beveger meg. Litt forsiktig.

 

Jeg er alene i en fremmed by. Fremmed her. På et fremmed sted. Føler meg med ett så synlig. At det på en eller annen måte lyser av meg – Annerledes og rar. Mitt fokus blir hvordan jeg fremstår for andre. Plutselig bryr jeg om hvordan dama i butikken oppfatter meg. Den lille fransken jeg kan forsvinner som dugg i den varme solen. Mitt økte selvfokus fører til at jeg også blir klossete. Fikler, blir stresset i bevegelsene når jeg tar imot vekslepengene- og smiler ikke lenger. En kroppslige følelse av usikkerhet. Slapper ikke av, mister energien, mister lysten. Vil forsvinne, eller bare gå hjem.

 

Kjenner du deg igjen? Har du vært i en slik situasjon der du ikke helt kjenner deg selv igjen, eller unngår du visse situasjoner, fordi det får deg til føle noe lignende?

 

En udefinerbar følelse av å stå ut av mengden, føle seg sårbar, fremmed, ikke helt seg selv, mister spontaniteten, tenker over hva en skal si, hva en har sagt, kanskje får en ikke sagt noe i det hele tatt, mister rytmen i en samtale, eller kommer liksom aldri helt inn, vurderer hvor hendene  er, fikler med mobilen,  blir oppmerksom på hvordan en går, hvordan en står, kvier seg for å ta kontakt med andre, eller spørre i en butikk,  at den sosiale motoren hakker, er seig som en vinterkald bil?

 

Det er her psykologhjernen må slå inn. Nå trenger jeg å tenke. Hva skjer? Bevissthet på egne tanker og følelser kan kanskje hjelpe meg?

 

Diagnose: Jeg tror jeg er akutt angrepet av SJENANSE

 

Hvordan kan jeg praktisere selvstøtte her som hjelper meg. Hva trenger jeg nå?  Hva skjer med tankene mine når jeg blir så selvbevisst? Hva skjer med følelsene? Og hva har jeg erfart at hjelper tidligere?

 

Ja- for jeg har opplevd det før. I noen sosiale sammenhenger der jeg får den følelsen av ” å være feil”. En sjelden gang er det en eller annen person som sier eller gjør noe som gir meg den følelsen. Oftere er det bare meg. Mine tanker og selvbevissthet som nører oppunder den følelsen. Mine ulmende svake punkter i selvfølelsen tar plutselig fyr.

 

Kall det hva du vil. Det er en plagsom tilstand, men ingen sykdom. Jeg tror mest av alt det er en naturlig opplevelse av sjenanse. En usikkerhet de fleste av oss opplever fra tid til annen. Noe vi kan kjenne igjen. En kan se for seg at dette er lillesøster til den mye større og skumlere madamen  Sosial Angst. Jeg tror det ligner, men vi kan  nok alle få den følelsen noen ganger. Vi har alle noen sammenhenger, eller personer vi møter som kan gjøre oss usikre.

 

La oss si du skal på en fest. Du kjenner ingen. Du er bedt, og det tar seg dårlig ut å ikke komme. Du kjenner kanskje ganske raskt at du ikke egentlig har lyst. Magefølelsen er å grue seg. Hjernen din begynner å lete etter muligheter for ikke å gå. Samtidig begynner tankene dine å lage scenarioer. Det første du tenker er kanskje ikke: SÅ gøy, jeg gleder meg til å bli kjent med nye mennesker, sikkert mange der som vil snakke med meg, jeg har mye morsomt å si, jeg er en festlig og interessant person!!

 

Sjansen er stor for at du ligner på flere av oss. Hjernen begynner å produsere tanker som støtter din første magefølelse. Grue- seg-følelsen. Jeg har ikke lyst!:

”Jeg er sikkert den eneste som ikke kjenner noen der. De andre står sikkert å snakker med noen allerede. Jeg passer ikke inn. Der er det mange som har høyere utdannelse enn meg. Driver med mer spennende ting enn meg, er smartere enn meg, de snakker sikkert om noe jeg ikke har peiling på! De andre er sikkert tryggere og mer selvsikre! Har noe mer morsomt å si!”

 

Ser du hvordan alt egentlig her handler om betraktninger rundt en selv. Når en konstant sammenligner seg med andre, og andre som er bedre enn seg. Summen av perfeksjon! Er det rart en mister piffen?

 

Det er da du må koble på bevisstheten din:

 

Observer andre

Dette er ditt beste redskap. Når din oppmerksomhet er så rettet på deg selv og dine egne reaksjoner slutter du egentlig å legge merke til andre. Hvis du faktisk ser etter ser du andre som er alene, som ikke snakker med noen, som ikke er perfekte hverken i form eller farge, som kanskje ser usikre ut, eller spør om noe...Legg merke til alle som ikke kjente noen fra før (spør). Legg merke til de som har helt vanlige jobber- kanskje jobber du til og med ikke ville hatt. Legg merke til om det er noen som står frem og snakker mest, mens de fleste andre faktisk ikke sier så mye.

 

 

Anerkjenn dine egne følelser

Vi kan alle føle oss små. Vi kan alle føle oss usikre. Vi kan anerkjenne dette. Ikke forsøke å fordømme det. Da blir jeg virkelig usikker. Hvis jeg virkelig ”er” feil! Burde vært mer sikker på meg selv, og ikke har lov til å mislike den situasjonen jeg er i så godt.

 

Nei: Jeg ”føler” meg bare feil! Akkurat nå. Jeg har lov til å være sjenert. Jeg er ikke tåpelig selv om jeg har denne følelsen. Den går også over. Det hjelper å snakke til meg selv. Det hjelper å puste, og støtte meg selv når jeg har det sånn! Men jammen trenger det bevissthet. Hvis ikke så tar det helt energien fra meg.

 

Øv deg

Sjenanse er ingen sykdom. Ganske plagsomt er det, men hvis du snakker med andre om det er sannsynligheten stor for at den skammen du kan kjenne over den også vil bli mer borte. Folk kjenner seg igjen. Du er ikke rar. Du har kanskje bare litt talent for å bli selvbevisst og litt usikker i møte med andre. Det er kanskje noen situasjoner du blir mer usikker i enn andre. Det er lett å se hvordan disse følelsene og tankene kan ødelegge for en hvis de får fritt spillerom! Hvis du begynner å unngå ting, og vike unna sosiale settinger, fordi det er litt ubehagelig. Kvier du deg, utsetter, eller ofte har unnskyldninger for å unngå sosiale settinger?

 

Da skal du øve deg. Tenk etter nå om du faktisk unngår noe som du gjorde før uten å tenke så mye over det. Da er det på tide å ta noen grep. Hvis ikke lar du usikkerheten styre deg. Da får den også lov å utvikle seg. Unngåelse gjør deg mer redd og usikker. Du får bekreftet at du ikke funker!

 

Og da kan jeg like gjerne gå hjem! Da går du ikke på den festen- og DA sitter vi i fella av DEN FØLELSEN.